Problembarn... Det er aldri barnas feil! (Norwegian language).
Hjelpeapparatet sier at hver 5. jente og hver 7. gutt blir utsatt for seksuelle overgrep i Norge i dag. USA hevder at hvert tredje barn i USA utsettes for en eller annen form for seksuelle overgrep. Undersøkelser viser at over 70 prosent av kvinnene i amerikanske fengsler har vært utsatt for seksuelle overgrep. Guttene vet vi lite om, foreløpig. En spørreundersøkelse blant hjemløse i Storbritania viste at nesten 50 prosent av dem fikk ødelagt forholdet sitt til foreldrene i barndommen, pga. ulike former for overgrep, rus og/eller omsorgssvikt. Det er ingen grunn til å tro at tallene er lavere i Skandinavia.
AV: BRIT JORUNN HUNDSNES
Uansett hvilke overgrep barn utsettes for, om det er psykisk, fysisk eller seksuelt, ødelegges barnets evne til å utvikle seg til et sterkt og selvstendig individ. Overgrepsutsatte bruker ofte hele sitt voksne liv på å prøve å reparere skadene de ble påført i barndommen/ungdommen, men realitetene er at senvirkningene/konsekvensene av overgrep er svært vanskelige å reparere. Ofte blir det verre etter som årene går. Noen utsatte klarer å fungere sånn noenlunde, men alle sliter, oftest i stillhet. Mange er ikke i stand til å arbeide eller å ha et velfungerende sosialt liv. Depresjon, angst og dødslengt er svært vanlig.
Overgrep skjer i alle samfunnslag, og i alle samfunn. Kun gjennom å opplyse barn om hvor grensene går; om hva som er galt å gjøre mot dem selv og mot andre, kan man forebygge mot at de selv blir utsatt eller utsetter andre for skader. Deretter er det uhyre viktig å av-tabufisere - ta bort skammen gjennom å åpent og udramatisk fortelle barn at de har rett og plikt til å fortelle om alle typer overgrep - og at de vil bli trodd, og få hjelp, ergo gjøre handlingsrommet til overgriper så lite som mulig. Skal utsatte barn tørre å åpne seg må de vite om trygge personer og steder de kan henvende seg, noe som aldri kan bli fortalt barna/ungdommene ofte nok. Barn har rett til å eie sin egen kropp, og de skal ikke gjøres til ofre, men gis kontroll og styrke til å sette grenser og si i fra.
I de tilfellene hvor barn utsetter andre barn for overgrep, viser forskning at det gjennomgående er barn som har vært utsatt for vold som er overgripere. Unge maskuline homofile menn, som holder sin legning skjult, går også igjen som overgripere. Det kan derfor være på sin plass å minne om at i hvert enkelt land, over hele verden, er ca 7 prosent av befolkningen homofile og lesbiske. Økt forståelse og respekt for ulike legninger, vil derfor mest sansynlig bidra til færre overgrep mot barn. Generelt har ikke voksne lov til å være naive i forhold til steder barn oppholder seg og ferdes, for der er det også pedofile. Går et barn fra å være trygt og utadvendt til å bli sky, redd og engstelig, er det ens plikt som ansvarlig forelder/lærer, å stille barnet direkte spørsmål; hvorfor/hva skyldes dette og hva/hvem er årsaken til endringene.
Skolene er stedet hvor fremtiden skapes. Blant elevene finner vi overgripere, potensielle overgripere, seksuelt utsatte, potensielt utsatte, og ikke minst de som selv skal bli foreldre og oppdra barn. Mange foreldre er ikke i stand til å være gode eksempler for sine barn. Barn fra dysfunksjonelle familier viderefører ofte skadelige handlingsmønstre både mot andre barn og senere som voksen. Dårlige handlingsmønstre er ofte “usynlige” for overgripere selv fordi de mentalt er “voksne barn” som ikke har de normale grensene ”innebygget”. De vet hva de gjør, men forstår ikke, eller bryr seg ikke om, konsekvensene av hva deres oppførsel gjør mot andre. De tar sjelden ansvar for sine handlinger og har som mønster å tråkke over andres grenser. Mangel på empati, og direkte ondskap, i form av å like å ha makt og å se andre lide og ha det vondt, er noen av særtrekkene hos en overgriper.
De psykiske konsekvensene av å leve i et hjem hvor det skjer overgrep gir svært komplekse følger og kan være vanskelige å forstå for utenforstående. En kompleks konsekvens er at ektefellen til overgriper har en tendens til å snu ryggen til overgrep mot egne barn og velger å tie problemene i hjel i stedet for å beskytte og trøste sine barn. Ektefellen har oftest kun fokus på å holde fasaden ved like. Ordet omsorg, er i slike familier, misforstått. Barna i et overgrepshjem lærer bl.a. at de ikke får lov å ta seg selv og sine egne følelser på alvor, de har ingen verdi, og andres behov er det deres plikt å adlyde/tilfredsstille. De lærer hensynsløshet, brutalitet og ondskap, å ikke ha respekt for andre, samtidig som de lærer å frykte andre. Alle barn som utsettes for overgrep vet i form av smerte og vonde følelser at det de utsettes for er ondt og galt, men barn kan ikke forsvare seg, hverken muntlig eller fysisk, og er oftest helt avhengig av at en eller flere voksne ser barnet og tør å stille de rette spørsmålene, eller griper inn der det er tegn på omsorgsvikt og overgrep. Overgrepsbarn befinner seg i et indre kaos av frykt, angst og sinne, som det er svært vanskelig å bryte ut av.
“Mitt elskede barn” gir en unik mulighet til å ta tak i hvordan vi skal tenke i forhold til barns ekstreme sårbarhet, hvor DE mest av alle, må bli vist respekt i forhold til egen kropp og psyke. Barn skal bygge opp sitt private rom og sin integritet i handling, tanker og ord, hvor de skal bli selvstendige sterke individ som tar gode avgjørelser til eget og andres beste. For å klare å komme dit må de ha hjelp av gode rollemodeller som har klare sunne grenser.
Filmen åpner opp for å lære barn og voksne, elever, lærere og foreldre, og alle andre som jobber med og for barn, om hvordan man skal beskytte barn på en god måte. All psykisk og fysisk invadering av barnets integritet/person får skadelige konsekvenser for barnets utvikling. Skjer invaderingen innenfor barnets personlige og private grenser - fra en person barnet står i et tillitsforhold til - blir dette definert som incest. Forskere har påvist at seksuelle overgrep kan gi alvorlige mentale hjerneskader. I tilfeller hvor de seksuelle overgrepene også er voldelige blir konsekvensene av skadene svært alvorlige.
Også barn har rett til et privatliv. Noe så enkelt som å banke på døren til barnerommet, gir et barn selvrespekt og er med på å bygge opp det svært viktige "jeget" hos barnet. Barns selvrespekt/grenser må de voksne ivareta og bygge opp hos barnet. Invaderte barn, og barn som blir utsatt for gjentagende kritikk og negative tilbakemeldinger, mangler ofte egen identitetsfølelse og flyter inn og ut av andres personlighet - andres jeg. Manglende selvfølelse gir grobunn for mindreverdighet, kaos og uttrygghet i forhold til egen læring og mestring. Utsatte barn har vanskelig for å vite hva de selv mener, de er redd for å ta ansvar og for å ta egne avgjørelser. Barnets egen vilje og sunne logikk er blitt ødelagt. Valgene blir gjerne tilfeldige, og de sliter med å ta gode avgjørelser senere i livet. Barnets opplevelse av å kunne bestemme selv, er ofte byttet ut med redselen for å bli straffet for å ha valgt “feil”. Redsel og uttrygghet som følge av hensynet til en undertrykkende person utenfra, gjør at de fjerner seg fra jeget. Barn som vokser opp i uttrygghet lever i en "krigssone" hvor de aldri kan vite når det neste angrepet kommer. Barnets hovedfokus blir å beskytte seg mot farene, noe som skader hjernens utvikling og dermed barnets mentale helse.
Barn er spesielt sensitive. Det er derfor svært enkelt å bryte ned og ødelegge en person i ung alder. Tilsvarende er det lett å bygge opp et barn og gi det selvtillit - dersom man tar barn/ungdom genuint på alvor og viser dem respekt, gir dem tillitt og ansvar, hvor man fokuserer på det barnet klarer, ikke på det de ikke klarer, og gir oppmuntring og støtte på de tingene barnet ønsker å mestre, slik at de tør å være spontane, slippe seg løs, tenke selv, prestere og fungere på lik linje med andre, på et selvstendig kritisk empatisk nivå. Først med positive bekreftelser kan barn bygge opp SELVTILLITEN sin, som er den aller viktigste egenskapen foreldre og andre voksne kan gi et barn. Og å trene gir mestring - øv på de tingene barnet er redd for, og for hver gang blir det litt lettere, til barnet plutselig kjenner at det mestrer, slipper frykten, og kjenner hvor gøy og ufarlig dette er, enten det gjelder å snakke/lese høyt i en forsamling/foran andre, eller å utrykke sine meninger/tanker i en diskusjon med andre barn/voksne, eller å være en del av et sportslag, synge i kor/solo etc etc. Og husk, det er ingen som er eller kan være perfekt. Det “perfekte” er faktisk ikke interessant eller viktig i det hele tatt. Det aller viktigste - og det eneste som betyr noe - er at barnet selv føler at det mestrer, og at det mestrer på egne premisser og for sin egen skyld, ikke for foreldrenes eller noen andre. Når barnet mestrer for sin egen del, og kjenner at selvtilliten vokser, vil barnet selv sette sine egne mål og jobbe mot disse, noe som ytterligere styrker barnets talenter og evne til å prestere, ta ansvar og vokse som person. Det er ofte for seint å begynne å bygge opp selvtilliten når en flytter hjemmefra, som 17/18 åring. Foreldre som selv har lav selvtillit, er ofte ekstra opptatt av hvordan de selv og andre er. Konstant kommentering/fokus på bagateller - som i virkeligheten/realiteten er et positivt og spennende mangfold - gir grobunn for lav selvfølelse. Foreldre med lav-status-tanker om seg selv, må derfor være ekstra obs på ikke å videreføre/overføre usikkerheten til sine barn. Det beste de da kan gjøre er å gi barna rom til å være den de er, og konsekvent gi støtte og ros, IKKE KOMMENTERE OG OVERSTYRE/KONTROLLERE barnets reaksjoner, følelser, tanker, handlinger - noe de selv gjerne tror er “god veiledning/oppdragelse”, men som i realiteten gir svært negativ effekt i form av ufrihet, usikkerhet, redsel og utrygghet. Jo mer en slik forelder kontrollerer og overstyrer barnet, jo større er faren for at vedkommende fratar barnet selvtilliten og verdigheten. Å frata et barn verdigheten, bidrar til at barnet blir lettere sint, agressivt og lite samarbeidsvillig, fordi det rett og slett er blitt tråkket på følelsesmessig. Å ikke ta alt så alvorlig, men å kunne glede seg over å være sammen, som likeverdige personer uansett alder, være fordomsfri, lyttende, avslappet og glad, alene og sammen med andre, er å ha trygghet og selvtillit - bare være.
Det er rom for alle typer mennesker, men det er ikke lett å se seg selv, derfor trenger vi alle å bli korigert fra tid til annen, og da skal vi være glade for at vi har familie og andre som bryr seg så mye om oss og vil oss så godt, at de sier ifra, slik at vi kan være det beste i oss selv.
Alle barn trenger å få uttrykt sine følelser, gjennom ord og handlinger, de må bli sett og respektert for den de er, og de må få rom til å være og bli den de er og selv ønsker å være - da gir de kontant respekt og glede tilbake. For barn må og skal, først og sist, bli gitt rom til å vokse psykisk. Barn som sliter og har det vondt har ofte vanskelig for å uttrykke dette muntlig, ikke minst dersom de føler de ikke blir respektert og hørt, men i stedet opplever å få sine følelser tråkket på, som om de selv ikke har noen verdi. De bærer på indre smerter som de må undertrykke for å beskytte seg selv. De må spille skuespill for å glatte over og kunne fungere på skolen, med venner og ikke minst i eget overgreps-hjem. Å omformulere det enorme sviket de opplever, fra følelser til tanker og derfra til ord, er for et barn/ungdom svært vanskelig, ikke minst når de aldri får øvd seg på å sette ord på det de føler. Og står de overfor en eneveldig hersker, hvor de selv ikke har noe de skulle ha sagt, hvor de blir fratatt retten til å ha en egen stemme, og i stedet blir utsatt for gjentatte nedverdigelser, overgrep/sjokkopplevelser, og lever i kontinuerlig frykt for neste angrep - gis de oppskriften til et ødelagt liv.
Overgrepsbarn er ofte kontrastfylte i sin væremåte, fra svært innadvendte, tause og apatiske, til sinte, triste, urolige, vaktsomme, engstelige og utagerende med raseriutbrudd. De har liten kontakt med følelsene og kroppen sin, og har ofte en seksualisert atferd, samtidig som de blir nervøse og psykotiske av fysisk kontakt. Konsekvensene av overgrep/seksualisert vold/psykisk mobbing, er ekstremt ødeleggende og fører ofte til omfattende posttraumatiske stress lidelser, psykoser, angst, depresjon og selvmord. De får problemer med å klare skole, utdanning og jobb. De sliter følelsesmessig privat og sosialt, hvor de har store problemer med å stole på egne omgivelser. Mange føler handlingslammelse og at de “kaver i kvikksand”. De har ofte bygget opp et upersonlig hardt ytre hvor de kun eksisterer, ikke lever, omflakkende urolige liv. De havner lett i konflikter med andre, sliter med å kommunisere og beveger seg ofte i følelsesmessige ytterpunkter, hvor de enten føler seg innvadert eller oversett. De har gjerne en tendens til å isolere seg i lengre perioder. Rusmisbruk og kriminalitet går ofte hånd i hånd med en ødelagt barndom.
Barndomsårene bygger plattformen enhver person skal bevege seg på resten av livet. Plattformen må derfor bygges så sterk, stor og trygg som mulig. Barn fra overgrepshjem mangler følelsen av et trygt felleskap, og de får problemer med å knytte seg til andre personer senere i livet. Skolen er ofte disse barnas eneste trygge sted, for andre er skolen stedet de vil unngå, p.g.a. mobbing, trakassering - eller overgrep. Men det skal ikke mer enn én generasjon til for å endre holdninger og skape bedre verdier. Skolens største ressurs er de mange gode lærerne som bryr seg og som blir forbilder for barna resten av livet. Men det er myndighetene som må legge forholdene til rette for å fange opp, verne og beskytte et barn som ikke er født inn i et trygt og omsorgsfult hjem.
Min erfaring, i møte med ungdommer og voksne som trenger hjelp, er imidlertid at de er redde for å kontakte barnevernet/det offentlige, for å be om hjelp. Dels fordi de er redde for å bli definert og behandlet som “ofre eller hjelpeløse sosialklienter”, men mest av alt frykter de - OG TROR DE - at livene deres vil “gå nedenom og hjem” om de “gir slipp på kontrollen”. Og det er ikke så rart - “offentlig omsorg”, fungerer ofte ikke i praksis.
Mange mener organiseringen og utførelsen av alle hjelpetiltak bør gjennomgå en bred og helhetlig nytenkning. I dag er det bl.a. ofte null samarbeid og kommunikasjon de ulike etatene imellom. Mange etterlyser også ydmykhet blant offentlig ansatte, i forhold til egen maktposisjon og faglige kompetanse. Å ivareta og bygge opp respekten og verdigheten, til de som mer enn noen trenger tro, håp og styrke, bør være hovedfokus.
Skal vi få bukt med de økte sosiale problemene, tror jeg vi må tilbake til de nære enkle løsningene. De aller fleste barn/ungdommer - som trenger å komme bort fra et utrygt dysfunksjonelt hjem/miljø - kjenner noen, enten i egen familie eller utenfor, som de stoler på og føler seg trygge hos. Jeg tror derfor vi i mye større grad må gi rom for tanken på å åpne vårt hjem for “hverandres barn” - gjerne over tid - slik at et barn/ungdom i nød, på egne premisser, raskt kan komme seg fysisk unna farene, og gis en trygghet på at han/hun, skal, og har rett til, å leve SITT EGET LIV. Vi mennesker er svært tilpassningsdyktige, og vi er sosiale vesener som liker å hjelpe. Dette er egenskaper vi i langt større grad kan utveksle oss imellom.
Går det så langt at et barn får store psykiske skader, hjelper det ofte lite med sterk vilje - som voksen - når evnen til å klare seg, er blitt knust. Men det er aldri for sent å gi et barn/ungdom en ny start, gjennom trygghet og motivasjon. Kun gjennom egen mestringsfølelse kan et barn/ungdom bli kjent med seg selv og finne sin egen plattform, sin egen styrke.
Å innvadere et barn betyr at du slukker livsflammen til dette barnet.
Atle Dyregrov, leder for Krisepsykologisk senter i Bergen, viser til at seksuelle overgrep i barndommen/ungdommen oftest er de bakenforliggende årsakene til psykiske lidelser i voksen alder.
AV: BRIT JORUNN HUNDSNES
Uansett hvilke overgrep barn utsettes for, om det er psykisk, fysisk eller seksuelt, ødelegges barnets evne til å utvikle seg til et sterkt og selvstendig individ. Overgrepsutsatte bruker ofte hele sitt voksne liv på å prøve å reparere skadene de ble påført i barndommen/ungdommen, men realitetene er at senvirkningene/konsekvensene av overgrep er svært vanskelige å reparere. Ofte blir det verre etter som årene går. Noen utsatte klarer å fungere sånn noenlunde, men alle sliter, oftest i stillhet. Mange er ikke i stand til å arbeide eller å ha et velfungerende sosialt liv. Depresjon, angst og dødslengt er svært vanlig.
Overgrep skjer i alle samfunnslag, og i alle samfunn. Kun gjennom å opplyse barn om hvor grensene går; om hva som er galt å gjøre mot dem selv og mot andre, kan man forebygge mot at de selv blir utsatt eller utsetter andre for skader. Deretter er det uhyre viktig å av-tabufisere - ta bort skammen gjennom å åpent og udramatisk fortelle barn at de har rett og plikt til å fortelle om alle typer overgrep - og at de vil bli trodd, og få hjelp, ergo gjøre handlingsrommet til overgriper så lite som mulig. Skal utsatte barn tørre å åpne seg må de vite om trygge personer og steder de kan henvende seg, noe som aldri kan bli fortalt barna/ungdommene ofte nok. Barn har rett til å eie sin egen kropp, og de skal ikke gjøres til ofre, men gis kontroll og styrke til å sette grenser og si i fra.
I de tilfellene hvor barn utsetter andre barn for overgrep, viser forskning at det gjennomgående er barn som har vært utsatt for vold som er overgripere. Unge maskuline homofile menn, som holder sin legning skjult, går også igjen som overgripere. Det kan derfor være på sin plass å minne om at i hvert enkelt land, over hele verden, er ca 7 prosent av befolkningen homofile og lesbiske. Økt forståelse og respekt for ulike legninger, vil derfor mest sansynlig bidra til færre overgrep mot barn. Generelt har ikke voksne lov til å være naive i forhold til steder barn oppholder seg og ferdes, for der er det også pedofile. Går et barn fra å være trygt og utadvendt til å bli sky, redd og engstelig, er det ens plikt som ansvarlig forelder/lærer, å stille barnet direkte spørsmål; hvorfor/hva skyldes dette og hva/hvem er årsaken til endringene.
Skolene er stedet hvor fremtiden skapes. Blant elevene finner vi overgripere, potensielle overgripere, seksuelt utsatte, potensielt utsatte, og ikke minst de som selv skal bli foreldre og oppdra barn. Mange foreldre er ikke i stand til å være gode eksempler for sine barn. Barn fra dysfunksjonelle familier viderefører ofte skadelige handlingsmønstre både mot andre barn og senere som voksen. Dårlige handlingsmønstre er ofte “usynlige” for overgripere selv fordi de mentalt er “voksne barn” som ikke har de normale grensene ”innebygget”. De vet hva de gjør, men forstår ikke, eller bryr seg ikke om, konsekvensene av hva deres oppførsel gjør mot andre. De tar sjelden ansvar for sine handlinger og har som mønster å tråkke over andres grenser. Mangel på empati, og direkte ondskap, i form av å like å ha makt og å se andre lide og ha det vondt, er noen av særtrekkene hos en overgriper.
De psykiske konsekvensene av å leve i et hjem hvor det skjer overgrep gir svært komplekse følger og kan være vanskelige å forstå for utenforstående. En kompleks konsekvens er at ektefellen til overgriper har en tendens til å snu ryggen til overgrep mot egne barn og velger å tie problemene i hjel i stedet for å beskytte og trøste sine barn. Ektefellen har oftest kun fokus på å holde fasaden ved like. Ordet omsorg, er i slike familier, misforstått. Barna i et overgrepshjem lærer bl.a. at de ikke får lov å ta seg selv og sine egne følelser på alvor, de har ingen verdi, og andres behov er det deres plikt å adlyde/tilfredsstille. De lærer hensynsløshet, brutalitet og ondskap, å ikke ha respekt for andre, samtidig som de lærer å frykte andre. Alle barn som utsettes for overgrep vet i form av smerte og vonde følelser at det de utsettes for er ondt og galt, men barn kan ikke forsvare seg, hverken muntlig eller fysisk, og er oftest helt avhengig av at en eller flere voksne ser barnet og tør å stille de rette spørsmålene, eller griper inn der det er tegn på omsorgsvikt og overgrep. Overgrepsbarn befinner seg i et indre kaos av frykt, angst og sinne, som det er svært vanskelig å bryte ut av.
“Mitt elskede barn” gir en unik mulighet til å ta tak i hvordan vi skal tenke i forhold til barns ekstreme sårbarhet, hvor DE mest av alle, må bli vist respekt i forhold til egen kropp og psyke. Barn skal bygge opp sitt private rom og sin integritet i handling, tanker og ord, hvor de skal bli selvstendige sterke individ som tar gode avgjørelser til eget og andres beste. For å klare å komme dit må de ha hjelp av gode rollemodeller som har klare sunne grenser.
Filmen åpner opp for å lære barn og voksne, elever, lærere og foreldre, og alle andre som jobber med og for barn, om hvordan man skal beskytte barn på en god måte. All psykisk og fysisk invadering av barnets integritet/person får skadelige konsekvenser for barnets utvikling. Skjer invaderingen innenfor barnets personlige og private grenser - fra en person barnet står i et tillitsforhold til - blir dette definert som incest. Forskere har påvist at seksuelle overgrep kan gi alvorlige mentale hjerneskader. I tilfeller hvor de seksuelle overgrepene også er voldelige blir konsekvensene av skadene svært alvorlige.
Også barn har rett til et privatliv. Noe så enkelt som å banke på døren til barnerommet, gir et barn selvrespekt og er med på å bygge opp det svært viktige "jeget" hos barnet. Barns selvrespekt/grenser må de voksne ivareta og bygge opp hos barnet. Invaderte barn, og barn som blir utsatt for gjentagende kritikk og negative tilbakemeldinger, mangler ofte egen identitetsfølelse og flyter inn og ut av andres personlighet - andres jeg. Manglende selvfølelse gir grobunn for mindreverdighet, kaos og uttrygghet i forhold til egen læring og mestring. Utsatte barn har vanskelig for å vite hva de selv mener, de er redd for å ta ansvar og for å ta egne avgjørelser. Barnets egen vilje og sunne logikk er blitt ødelagt. Valgene blir gjerne tilfeldige, og de sliter med å ta gode avgjørelser senere i livet. Barnets opplevelse av å kunne bestemme selv, er ofte byttet ut med redselen for å bli straffet for å ha valgt “feil”. Redsel og uttrygghet som følge av hensynet til en undertrykkende person utenfra, gjør at de fjerner seg fra jeget. Barn som vokser opp i uttrygghet lever i en "krigssone" hvor de aldri kan vite når det neste angrepet kommer. Barnets hovedfokus blir å beskytte seg mot farene, noe som skader hjernens utvikling og dermed barnets mentale helse.
Barn er spesielt sensitive. Det er derfor svært enkelt å bryte ned og ødelegge en person i ung alder. Tilsvarende er det lett å bygge opp et barn og gi det selvtillit - dersom man tar barn/ungdom genuint på alvor og viser dem respekt, gir dem tillitt og ansvar, hvor man fokuserer på det barnet klarer, ikke på det de ikke klarer, og gir oppmuntring og støtte på de tingene barnet ønsker å mestre, slik at de tør å være spontane, slippe seg løs, tenke selv, prestere og fungere på lik linje med andre, på et selvstendig kritisk empatisk nivå. Først med positive bekreftelser kan barn bygge opp SELVTILLITEN sin, som er den aller viktigste egenskapen foreldre og andre voksne kan gi et barn. Og å trene gir mestring - øv på de tingene barnet er redd for, og for hver gang blir det litt lettere, til barnet plutselig kjenner at det mestrer, slipper frykten, og kjenner hvor gøy og ufarlig dette er, enten det gjelder å snakke/lese høyt i en forsamling/foran andre, eller å utrykke sine meninger/tanker i en diskusjon med andre barn/voksne, eller å være en del av et sportslag, synge i kor/solo etc etc. Og husk, det er ingen som er eller kan være perfekt. Det “perfekte” er faktisk ikke interessant eller viktig i det hele tatt. Det aller viktigste - og det eneste som betyr noe - er at barnet selv føler at det mestrer, og at det mestrer på egne premisser og for sin egen skyld, ikke for foreldrenes eller noen andre. Når barnet mestrer for sin egen del, og kjenner at selvtilliten vokser, vil barnet selv sette sine egne mål og jobbe mot disse, noe som ytterligere styrker barnets talenter og evne til å prestere, ta ansvar og vokse som person. Det er ofte for seint å begynne å bygge opp selvtilliten når en flytter hjemmefra, som 17/18 åring. Foreldre som selv har lav selvtillit, er ofte ekstra opptatt av hvordan de selv og andre er. Konstant kommentering/fokus på bagateller - som i virkeligheten/realiteten er et positivt og spennende mangfold - gir grobunn for lav selvfølelse. Foreldre med lav-status-tanker om seg selv, må derfor være ekstra obs på ikke å videreføre/overføre usikkerheten til sine barn. Det beste de da kan gjøre er å gi barna rom til å være den de er, og konsekvent gi støtte og ros, IKKE KOMMENTERE OG OVERSTYRE/KONTROLLERE barnets reaksjoner, følelser, tanker, handlinger - noe de selv gjerne tror er “god veiledning/oppdragelse”, men som i realiteten gir svært negativ effekt i form av ufrihet, usikkerhet, redsel og utrygghet. Jo mer en slik forelder kontrollerer og overstyrer barnet, jo større er faren for at vedkommende fratar barnet selvtilliten og verdigheten. Å frata et barn verdigheten, bidrar til at barnet blir lettere sint, agressivt og lite samarbeidsvillig, fordi det rett og slett er blitt tråkket på følelsesmessig. Å ikke ta alt så alvorlig, men å kunne glede seg over å være sammen, som likeverdige personer uansett alder, være fordomsfri, lyttende, avslappet og glad, alene og sammen med andre, er å ha trygghet og selvtillit - bare være.
Det er rom for alle typer mennesker, men det er ikke lett å se seg selv, derfor trenger vi alle å bli korigert fra tid til annen, og da skal vi være glade for at vi har familie og andre som bryr seg så mye om oss og vil oss så godt, at de sier ifra, slik at vi kan være det beste i oss selv.
Alle barn trenger å få uttrykt sine følelser, gjennom ord og handlinger, de må bli sett og respektert for den de er, og de må få rom til å være og bli den de er og selv ønsker å være - da gir de kontant respekt og glede tilbake. For barn må og skal, først og sist, bli gitt rom til å vokse psykisk. Barn som sliter og har det vondt har ofte vanskelig for å uttrykke dette muntlig, ikke minst dersom de føler de ikke blir respektert og hørt, men i stedet opplever å få sine følelser tråkket på, som om de selv ikke har noen verdi. De bærer på indre smerter som de må undertrykke for å beskytte seg selv. De må spille skuespill for å glatte over og kunne fungere på skolen, med venner og ikke minst i eget overgreps-hjem. Å omformulere det enorme sviket de opplever, fra følelser til tanker og derfra til ord, er for et barn/ungdom svært vanskelig, ikke minst når de aldri får øvd seg på å sette ord på det de føler. Og står de overfor en eneveldig hersker, hvor de selv ikke har noe de skulle ha sagt, hvor de blir fratatt retten til å ha en egen stemme, og i stedet blir utsatt for gjentatte nedverdigelser, overgrep/sjokkopplevelser, og lever i kontinuerlig frykt for neste angrep - gis de oppskriften til et ødelagt liv.
Overgrepsbarn er ofte kontrastfylte i sin væremåte, fra svært innadvendte, tause og apatiske, til sinte, triste, urolige, vaktsomme, engstelige og utagerende med raseriutbrudd. De har liten kontakt med følelsene og kroppen sin, og har ofte en seksualisert atferd, samtidig som de blir nervøse og psykotiske av fysisk kontakt. Konsekvensene av overgrep/seksualisert vold/psykisk mobbing, er ekstremt ødeleggende og fører ofte til omfattende posttraumatiske stress lidelser, psykoser, angst, depresjon og selvmord. De får problemer med å klare skole, utdanning og jobb. De sliter følelsesmessig privat og sosialt, hvor de har store problemer med å stole på egne omgivelser. Mange føler handlingslammelse og at de “kaver i kvikksand”. De har ofte bygget opp et upersonlig hardt ytre hvor de kun eksisterer, ikke lever, omflakkende urolige liv. De havner lett i konflikter med andre, sliter med å kommunisere og beveger seg ofte i følelsesmessige ytterpunkter, hvor de enten føler seg innvadert eller oversett. De har gjerne en tendens til å isolere seg i lengre perioder. Rusmisbruk og kriminalitet går ofte hånd i hånd med en ødelagt barndom.
Barndomsårene bygger plattformen enhver person skal bevege seg på resten av livet. Plattformen må derfor bygges så sterk, stor og trygg som mulig. Barn fra overgrepshjem mangler følelsen av et trygt felleskap, og de får problemer med å knytte seg til andre personer senere i livet. Skolen er ofte disse barnas eneste trygge sted, for andre er skolen stedet de vil unngå, p.g.a. mobbing, trakassering - eller overgrep. Men det skal ikke mer enn én generasjon til for å endre holdninger og skape bedre verdier. Skolens største ressurs er de mange gode lærerne som bryr seg og som blir forbilder for barna resten av livet. Men det er myndighetene som må legge forholdene til rette for å fange opp, verne og beskytte et barn som ikke er født inn i et trygt og omsorgsfult hjem.
Min erfaring, i møte med ungdommer og voksne som trenger hjelp, er imidlertid at de er redde for å kontakte barnevernet/det offentlige, for å be om hjelp. Dels fordi de er redde for å bli definert og behandlet som “ofre eller hjelpeløse sosialklienter”, men mest av alt frykter de - OG TROR DE - at livene deres vil “gå nedenom og hjem” om de “gir slipp på kontrollen”. Og det er ikke så rart - “offentlig omsorg”, fungerer ofte ikke i praksis.
Mange mener organiseringen og utførelsen av alle hjelpetiltak bør gjennomgå en bred og helhetlig nytenkning. I dag er det bl.a. ofte null samarbeid og kommunikasjon de ulike etatene imellom. Mange etterlyser også ydmykhet blant offentlig ansatte, i forhold til egen maktposisjon og faglige kompetanse. Å ivareta og bygge opp respekten og verdigheten, til de som mer enn noen trenger tro, håp og styrke, bør være hovedfokus.
Skal vi få bukt med de økte sosiale problemene, tror jeg vi må tilbake til de nære enkle løsningene. De aller fleste barn/ungdommer - som trenger å komme bort fra et utrygt dysfunksjonelt hjem/miljø - kjenner noen, enten i egen familie eller utenfor, som de stoler på og føler seg trygge hos. Jeg tror derfor vi i mye større grad må gi rom for tanken på å åpne vårt hjem for “hverandres barn” - gjerne over tid - slik at et barn/ungdom i nød, på egne premisser, raskt kan komme seg fysisk unna farene, og gis en trygghet på at han/hun, skal, og har rett til, å leve SITT EGET LIV. Vi mennesker er svært tilpassningsdyktige, og vi er sosiale vesener som liker å hjelpe. Dette er egenskaper vi i langt større grad kan utveksle oss imellom.
Går det så langt at et barn får store psykiske skader, hjelper det ofte lite med sterk vilje - som voksen - når evnen til å klare seg, er blitt knust. Men det er aldri for sent å gi et barn/ungdom en ny start, gjennom trygghet og motivasjon. Kun gjennom egen mestringsfølelse kan et barn/ungdom bli kjent med seg selv og finne sin egen plattform, sin egen styrke.
Å innvadere et barn betyr at du slukker livsflammen til dette barnet.
Atle Dyregrov, leder for Krisepsykologisk senter i Bergen, viser til at seksuelle overgrep i barndommen/ungdommen oftest er de bakenforliggende årsakene til psykiske lidelser i voksen alder.
|
|
|
|
GROVING PAINS
(Article from “The big issue” in London July 28 - August 3 2008) The “seeds of exclusion” are planted in childhood, says report. Nearly half of the homeless people surveyed reported problems with their parents. Poor relationships with parents during childhood has been identified as one of the major factors resulting in homelessness, according to a new report published by the salvation army, called “The Seeds Of Exclusion”. The report is the first major study of homelessness for fifteen years, and is based on interviews with nearly 450 homeless people. A very high proportion of those surveyed suffered abuse in childhood and had problematic relationships with their family and friends, past and present. Only 10 percent of those surveyed currently spent any time with their families. Just under half had no close relationship with their fathers during childhood, and a similar number reported having serious problems with their mother. For many, these poor relationships were linked to negative experiences during childhood, ranging from neglect to physical and sexual abuse. Interestingly, 15 percent reported not having enough to eat whilst growing up, and nearly a third were homeless before they were 18. The study, based on research, conducted by the University of Cardiff, found that the gap between leaving controlled environments such as prison or the armed forces, was not beeing bridged effectively. A quarter of those interviewed had come to homelessness directly from mental health units and care homes. Mental health was discovered to be a far larger problem than previously thought, with 65 percent having two or more psychological problems ranging from schizophrenia and Post Traumatic Stress Disorder, to drug and alcohol addiction. A high number also reported having previously attempted to take their own life: 47 percent of women, and 36 percent of men. Despite the high level of mental health problems, only a fraction - 11 percent - of those interviewed were receiving any mental health care. This lack of connection - between the sevices provided for homeless people and the homeless people themselves - was found across the board. A major concern is that the credit crunch will push many people to the brink of homelessness, while at the same time a cash-strapped government may reduce spending on health and social care. Major Ian Harris, the territorial director of social services for the Salvation Army, said: “State provision is going to be squeesed, so we must lobby for this vulnerable corner of society. As well as solving the problems of homeless people today, we must stop this cycle of exclusion repeating itself. Today’s kids must not be allowed to become the socially excluded adults of tomorrow”. |
OPPSIKTSVEKKENDE ANTIMOBBEMETODER FRA USA
Forskere i USA viser til spennende forskningsmetoder angående mobbing. Antimobbingmetoden de har brukt har gitt oppsiktsvekkende gode resultater ved forsøksskolene i USA. AV: BRIT JORUNN HUNDSNES Resultatene fra USA viser at der skolen/barnehagen gir medbarna/medelevene kollektivt ansvar for å reagere og gripe inn og si klart og tydelig i fra til mobberne - der og da - om at mobbing er uakseptabelt og helt feil sosial væremåte, gir det en stor nedgang i mobbing, og bedrer skolemiljøet generelt. Dermed læres barna opp til en aktiv vurdering av andres ve og vel, forskjell på rett og galt, og ikke minst lærer de betydningen av å ta kollektivt ansvar for negative handlinger og urettferdighet som aktivt skjer rundt dem, når det skjer. Barna vokser ved å ta ansvar og de lærer å respektere både andre og seg selv gjennom praktisk å se hvor stor og god inflytelse de faktisk kan ha. Dette er en fremgangsmåte de mener lett kan bli tatt i bruk også i Norge. Mobbeoffres virkelighet generelt handler om at ingen som ser mobbingen griper inn, hverken medelever eller lærere. Men i stedet for at ingen enkeltindivider tar ansvar, og dermed lar frykten for mobberne regjere, hvor mange barn frykter å stå alene og selv bli støtt ut/mobbet, snur man på flisa og sørger for at ingen står aleine, hvor en umiddelbart konfronterer mobberne, som vil kjenne at de er i mindretall og svakere enn de var klar over. Og i stedet for å fryse ut mobberne - som ville vært like skadelig den andre veien - konfronteres de i stedet i åpent plenum i samlet klasse - av de andre elevene, hvor de må svare på hvorfor de mobber, og sammen kommer elevene frem til en toleranse for alles væremåter, liv og helse, slik at de alle kan få det bedre sosialt. Dermed er det ikke læreren eller en annen voksenperson som kommer med løsningene, men barna/ungdommene må tenke seg fram til løsninger selv. Barn har sterk rettferdighetssans, og de vet innerst inne forskjell på rett og galt, så bare de blir veiledet til å se og forstå at alle er unike og ulike, men at ulikhet er en styrke ikke en svakhet, så vil deres toleranse og forståelse for andre enn seg selv og sine venner vokse. Mange barn som kommer fra hjem hvor det begås mobbing, vold og overgrep overfører de negative følelsene og opplevelsene til andre barn/unge. De har ikke lært respekt for andre og mangler ofte normal opplæring i hvordan kommunisere med ord og handling på en sosialt intelligent og inkluderende måte. I USA har denne metoden også gitt ringvirkninger til andre områder der barn utsettes for oppvekstsvikt, som f.eks vold i og utenfor hjemmet og ulike former for seksualisert atferd og samt overgrep. Jo mer aktive man er for at barn selv skal forstå at de har rett til å eie sin egen trygghet, og at det er kollektivt forventet at alle skal konfrontere og si ifra om vold og overgrep, jo større er sjansene for at overgrep blir forhindret fra å starte og eller stanset. Det blir en sosialt akseptert og kollektiv rett barna og ungdommene har, i stedet for en skjult og skamfull ting som kun mobberne/overgriperne og de selv kjenner til - må leve med - og må slite med, ofte resten av livet. Jo mer åpenhet jo mindre handlingsrom for overgripere. All forskning viser at alle former for omsorgssvikt/oppvekstsvikt har svært negative og ødeleggende konsekvenser for livene til dem som rammes, og desto større plikt har alle voksne og lærere til å forhindre at de mest sårbare blant oss utsettes. |
LENGRE FOREDRAG
AV BRIT JORUNN HUNDSNES FOREDRAG VED SPESIALVISNINGER OG SEMINARER OM VOLD OG SEKSUELLE OVERGREP: Kunnskapen om seksuelle overgrep i skolene må styrkes. Målet er at dokumentarfilmen "Mitt elskede barn" skal gjøre temaet mer tilgjengelig enn kun gjennom å informere muntlig eller skriftlig. Etter å ha presentert filmen ved mange kinovisninger - med påfølgende paneldebatt og spørsmål fra salen – er det klart at behovet for økt kunnskap er ekstremt stort ute blant lærere, helsepersonell, politi og andre som jobber med og for barn. Selv de som har jobbet mange år med barn vet ikke vet hva de skal se etter av signaler, ikke hvordan de skal prate med barn om seksuelle overgrep, eller hva de skal gjøre dersom de mistenker at overgrep skjer. Dokumentarfilmen "Mitt elskede barn" er ment å være en døråpner til å prate med barn om mange viktige spørsmål som barn må få kunnskap om for at de skal kunne beskytte seg selv og komme overgriperen i forkjøpet, enten overgriperen er en voksen eller et barn, en mann eller en kvinne. Uten at barn forstår hva de utsettes for, enten det er i form av å bli lokket til seksuelle handlinger, eller de blir utsatt for tvang gjennom seksualisert vold, har de ikke mulighet til å forsvare seg, dersom de ikke forstår hva som skjer. Å plutselig bli utsatt for noe ubehagelig som de ikke forstår eller har kontroll over gjør de fleste barn/ungdommer apatiske og stive av skrekk, i stedet for at barnet/ungdommen muntlig og fysisk blir gitt redskapen til å protestert og forhåpentligvis komme seg unna. Dermed blir barn/unge som ikke forstår eller klarer å forsvare seg, enda lettere ofre for overgripere som ønsker å begå ulovlige handlinger. Uten kunnskap og forståelse av hva seksuelle overgrep er, kan ikke barn bli i stand til å forstå hva som skjer med dem og dermed blir de lettere "ofre" for de som begår – eller ønsker å begå - overgrep mot dem. Undersøkelser viser at dersom barn gjentar barnekonvensjonen: Det er ikke lov å slå barn osv., i et hjem hvor det er vold, så har dette en preventiv effekt overfor den som slår. Barn skal også vite at de ALLTID MÅ FORTELLE om alle former for overgrep, enten det er psykisk mobbing, fysisk vold eller seksuelle overgrep, til en lærer eller rektor/skolen, og at man forsikrer barna om at de – barna – alltid vil bli tatt på alvor og vil bli beskyttet, slik at de ikke vil bli utsatt for flere overgrep eller flere overgrepssituasjoner. Her må myndighetene inn og styrke beredskapen i kommunene, slik at alle som jobber med og for barn vet hva de skal gjøre og hvordan de kan beskytte barnet. Filmen ”Mitt elskede barn” hjelper til å forstå hva seksuelle overgrep mot barn er og hva overgrepene fører med seg av svært ødeleggende konsekvenser for de som blir utsatt. Filmen er først og fremst laget for å forebygge mot seksuelle overgrep gjennom å opplyse barn, ungdom og voksne om hvor egne og andres grenser går. Vårt største håp er at filmen skal bli sett og brukt av så mange som mulig, for vi tror det er mulig å endre dysfunksjonelle handlingsmønstre og dårlige holdninger, som ofte går i arv i generasjoner, både innad i en familie og for de som tar med seg dårlige handlingsmønstre/holdninger til personer utenfor sitt eget hjem. Mange som selv er blitt skadet som følge av psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep utsetter selv egen familie eller andre utenforstående for svært skadelige overgrep som igjen ødelegger liv. Vi finner mye tankeløs "egoisme" og direkte "ondskap/sadisme" blant overgripere, men vi må vite at de igjen ofte er blitt utsatt for - i en eller annen form for overgrep - da de var barn/unge, noe som aldri er en unnskyldning, men en kunnskap vi må kjenne til for å få bukt med overgrep. Voksne "overgrepsbarn" har ikke klart å utvikle et sunt og godt "jeg" fordi de har fått ødelagt en naturlig intellektuell, følelsesmessig og/eller seksuell utvikling. De som utsettes for seksuelle overgrep blir invadert både sjelelig og kroppslig. De klarer ikke å bygge et trygt rom rundt seg selv. De blir uten et eget JEG og flyter inn og ut av andres psyke. Uten et eget “rom” klarer ikke barn å bygge opp en egen følelse av å være i seg selv og være én person. Uten et eget JEG får ikke barn bygget opp en egen trygghet og en egen styrke, men mister selvtilliten og troen på egne evner. Å bli utsatt for invaderende adferd som barn, gjør sjelen til et lite barn/ungdom like ødelagt som fysikken til et barn som ikke blir gitt nok mat/næring. Dysfunksjonelle personer og familier sliter ofte med mønstre de ikke selv klarer å se og forstå. Mange overgrepsbarn utsetter andre barn for overgrep, enten fordi de gjentar det de selv er blitt utsatt for, eller ikke har forståelse for egne og andres JEG/grenser, de forstår heller ikke konsekvensene av hva de gjør. Overgrepsbarn som i voksen alder utsetter andre barn for overgrep, har gjerne fått sin egen seksuelle utvikling ødelagt som barn, og nå klarer de ikke å ha en normal voksen seksualitet, kun rettet mot andre voksne. En tydeliggjøring overfor barn, om hva som er galt og straffbart å gjøre mot dem selv og andre, vil være en stor hjelp på veien mot å få ned tallene på overgrep. Vi burde egentlig fått et eget fag i skolen som handler om hvordan vi skal behandle hverandre, og styrke forståelsen av at sjelen er det viktigste vi har - selve JEG'et. Barn av i dag vokser opp i troen på at utseende og fysiske prestasjoner, gjerne knyttet til sport eller et medieskapt sex-press, er det viktigste for å bli regnet som suksessfull og vellykket. Informasjonsstrømmen barn og unge utsettes for er enorm, med konstante uttalelser om hvordan de bør og skal være, og bli. Barn får derimot lite intellektuell tilbakemelding på hvem DE selv ER, og at den de er er godt nok. Barn får ikke forståelsen av hva det innebærer å være et menneske; bl.a. omkring hvor sårbare vi alle er, og hvor like vi er i forhold til at vi alle ønsker å bli respektert og behandlet bra, men hvor ulike vi er i forhold til at vi alle er født med forskjellige talenter og evner, og at ett talent ikke er bedre eller dårligere enn et annet. Vi må lære at å være ulik er en positiv og nyttig ting, slik at samfunnet vi lever i skal kunne ta i bruk alles evner og oppvise et mangfold av kreativitet, kunnskap og personligheter, i stedet for at alle skal se ens ut og løpe etter de samme målene. Barn skal vite at de selv og alle andre er unike, og at vi blir aller mest oss selv og aller best innen våre egne talenter dersom vi oppmuntrer og støtter hverandre i stedet for å kritisere noe som er spesielt i et annet menneske. Barn som utsettes for overgrep læres fort opp til å tro at deres tanker, ønsker og behov ikke er viktige. Overgrepsbarn har store problemer med å oppleve seg selv som en viktig person. Invaderte barn har også vanskeligheter med å beskytte seg selv. De er så hudløse at de tar inn alt rundt seg både på godt og vondt. De klarer ikke å stenge noe ute, sortere og kvitte seg med all informasjonen som strømmer rett inn. De opplever at de lever i et kaos og klarer ikke ta egne avgjørelser og ta ansvar for hva de vil og hva de gjør. De føler de ikke har kontroll over egen tilværelsen og hva som skjer med dem, og vet ikke hva de skal gjøre for å finne veien ut, finne fred. Overgrepsbarn er så innvaderte at de ikke klarer å lage sitt eget rom hvor de er bevisst egne ønsker og kan se etter egne valg som også er gode valg. Mangelen på et eget rom/skall, gjør at de fortsetter å flyte inn og ut av andres personlighet, hvor de konstant føler de har dårlig tid. De lever i et kaotisk jag hvor angrep kan skje mot dem når som helst, hvor de opplever at det ikke er noen normale regler eller klar logikk i hva som kan skje mot dem i deres egen lukkede tilværelse. Overgrepsbarn lærer at de må undertrykke egne følelser for å holde ut, noe som gjerne fører til et handikappet følelsesliv og et forvrengt og forkvaklet virkelighetsbilde, både i forhold til seg selv, sin egen kropp, egne tanker og andres kropper og tanker. Et av de største og mest alvorlige konsekvensene av å invadere et barn er at det ikke klarer å knytte seg emosjonelt til andre, hverken som barn eller senere som voksen. De kan ha ”venner” og se ut til å fungere sosialt, men i realiteten er de ikke venner, men kun statister i et annet menneskes liv. De klarer ikke å bygge tillit og tro på andre mennesker. En årsak til dette er at siden de selv ikke føler seg verdifulle, klarer de heller ikke å verdsette andre. En annen årsak er at de ikke stoler på noen. De er hudløse og ekstremt sårbare med et enormt behov for å beskytte seg selv. Mange isolerer seg i perioder og utvikler etter hvert et a-sosialt mønster, noe som kommer sterkere til syne når vedkommende er gammel nok til å flytte hjemmefra. Og jo mer de isolerer seg jo mindre sosial trening får de og jo mindre selvtillit får de fordi avstanden til livet rundt dem blir større. Det skal svært lite stress til for å utløse angst og redsel hos et overgrepsbarn. De blir gjerne overfølsomme og sinte uten at det er noen egentlig reell grunn til å føle så sterkt som de gjør. Barn skal sove i sin egen seng. Fordi barn skal og må bygge opp et eget jeg, må de fysisk ha rom rundt seg til å kunne gjøre det. Barn skal ikke være en kosepute for voksne. Klemmer og kos skal være på barns premisser og initiativ i våken tilstand. Da bygger man respekt for barns eget rom og egenverdi og barnet gjøres oppmerksom på at det er barnet selv som bestemmer over egen nærkontakt med andre. Å innvadere et barn fysisk er å ta et barns uskyld, som er det verste en kan gjøre mot et barn. Å ta et barns uskyld er det samme som å ta bort egenverdien til barnet. Barns uskyld tas også ved psykisk mobbing eller fysisk vold. At barnet får beholde sin uskyld og selv nærme seg verden på egne premisser og i eget tempo er helt avgjørende for å bygge opp et psykisk sterkt, sundt og friskt barn. En må aldri gjøre et barn til offer. Ingen barn er født som overgrepsbarn, og ingen vet hvilke ressurser og talenter hver enkelt barn er i stand til å utvikle. Opplever barnet at omgivelsene ser på barnet som mindreverdig eller svakere enn andre barn vil barnet selv ganske snart definere seg ut av de vellykkedes/normales verden, og neddeffinere og nedverdige seg selv. Dysfunksjonelle foreldre tror ofte at bare de gir barna sine nok materielle goder så får barnet en god oppvekst, men materielle goder kan aldri kompensere for eller erstatte det å vokse opp i et trygt og omsorgsfult hjem hvor barnet blir sett, hørt og respektert. Overgrepsbarn får senere i livet bl.a. også problemer med å lytte til, forstå og stole på egne følelser når de skal ta valg i livet. I stedet for å ta intuitive signaler på alvor, som f.eks at de har valgt feil partner, feil venner, feil jobb etc., og at dette bærer galt av sted, fortsetter de i samme bane. Dersom utsatte barn kommer i kontakt med ”dårlige personer”, vil disse SE at barnet er ”lett påvirkelig”. (Å gjøre som andre sier har vært avgjørende for å overleve for mange barn). Å tro at en også i voksen alder ikke kan unngå å bli underkuet – slik overgriper har underkuet dem mens de var barn/unge – er ikke uvanlig. Dermed velger de kanskje bort de gode partnerne eller gode mulighetene i livet, fordi de ikke tørr å stole på egne følelser eller andre mennesker, mens de i stedet ender opp med å la andre velge en selv og da ender de ofte opp med de som underkuer dem. Voksne barn viderefører de dårlige handlingsmønstre i voksen alder på seg selv, fordi de er vant til ikke å ta seg selv på alvor og tro på at de fortjener å ha et godt liv - eller at det finnes et liv som er bedre enn der de befinner seg. De tar ikke sin egen stemme/intuisjon på alvor, og har ofte ikke selvtillit nok til å se forskjell på hvem de kan stole på og hvem som vil utnytte dem. Siden seksuelt utsatte ofte er usikre og tviler på egne evner og valg, blir valgene deres ofte tilfeldige. Uten evne til å komme seg ut av barndommens tvangstanker og frykt, tar de gjerne valg som kan få katastrofale konsekvenser, fordi de selv ikke har hatt “redskapen i seg” til selv å forstå at de har LOV OG RETT til å styre sitt eget liv. Ofte tar de dårlige valg fordi de velger det de tror andre ville valgt eller hva andre forventer av dem. Eller de velger letteste utvei i stedet for å ta ansvar. De lever i et så stort følelsesmessig indre kaos, med så liten respekt og tro på seg selv og sin egen styrke, at de ikke er i stand til å se eller tørre å velge den gode vei, en vei som kan la dem bryte ut av sitt eget følelsesmessige ”fengsel” og vokse som personer. I stedet bygger de seg sakte men sikkert inn i sitt eget “Alcatraz” hvor muren rundt dem til slutt er så tykk og så nærgående at de ikke klarer å bryte gjennom og å leve. Overgrepsbarn opplever at de kun eksisterer, de lever ikke. Barn utsatt for omsorgsvikt, mobbing eller seksuelle overgrep, blir indirekte eller direkte fortalt at alle andre barn er mye bedre enn dem selv, og de får gjerne lite eller ingen ros, hverken hjemme eller på skolen. I stedet blir de ofte nedverdiget og tråkket på følelsesmessig og fysisk. Et dysfunksjonelt handlingsmønster i eget hjem kontrollerer ofte barnet i så stor grad at barnets personlighet - barnets stemme - blir borte. Å bli spurt om hva barnet selv mener, skjer kanskje aldri, både fordi det prates lite konstruktivt i dysfunksjonelle hjem og fordi barnet ikke blir regnet som en egen person, men i stedet blir sett på som en ting, som kan brukes og skal føye seg etter “foreldrene” hele tiden. Barnet utvikler derfor ikke mot og evne til å “prate” og si i fra. Barnet får heller ikke innpass i samfunnet og trening i å vurdere ulike alternativ og veie løsninger opp mot hverandre. Barnet fortrenger egne følelser og dermed evnen til å lytte til egne følelser, som gjør at de senere vil forstå hva de selv ønsker, når de skal ta egne valg. Uten denne treningen blir ikke barn selvstendige personer, noe som er katastrofalt i forhold til å klare seg som voksen. Overgrepsbarn er ofte redde for å stå på egne ben og de får problemer med å ta ansvar for seg selv og andre. De mister all selvtillit og tror gjerne de vil mislykkes før de har prøvd. De er redde for at de må belage seg på hjelp fra andre, både økonomisk og ellers, for å klare seg, når de blir voksne. I stedet for å oppdras til trygge selvstendige personer blir de opplært til å tro at de er totalt avhengige av eller prisgitt overgriper/foreldrene for å klare seg både økonomisk og sosialt. Samtidig tror overgrepsbarn at deres oppgave i livet er å hjelpe alle andre i verden, mens de gjerne undertrykker at de selv trenger hjelp. Overgrepsbarn har da også gjerne utviklet en egen evne til å se andres behov, mens de må ignorere eller undergraver egne problemer for å holde seg selv gående. Evnen til å hjelpe andre er imidlertid variabel siden mange er så sosialt handikappet at de har problemer med å kommunisere med og omgås andre over tid. Egenverdien til overgrepsbarn er gjerne så lav at de nærmest unnskylder at de er til og både prøver å være usynlige - og i mange tilfeller tror at de er usynlige - både som barn og voksne. De utvikler en forståelse av at de beveger seg rundt i verden kun som et tomt fysisk skall, hvor kun kroppen er synlig og interessant for andre. Deres indre verdier, som alle barn og unge higer etter å få bekreftelser på, tror de mindre og mindre på jo eldre de blir, med mindre de har klart å beholde en viss indre trygghet i seg selv med tro på egne evner og egen verdi. Utagerende ungdommer med mange seksual-partnere – eller ingen seksualpartnere – betyr ofte at de i realiteten har problemer fordi de har fått ødelagt og tråkket på sitt indre, sitt JEG. Selvrespekten – eller evnen til nærhet – eller evnen til å stole på andre - er borte, fordi de aldri er blitt verdsatt for den de er, aldri er blitt SETT, respektert psykisk og fysisk, eller bekreftet på en god måte. Vi vet at bare en liten prosentandel av de overgrepene som faktisk skjer, blir avdekket av skolen eller andre mens barnet er under 18 år, og av de tilfellene som oppdages blir svært få saker anmeldt - og få anmeldelser får strafferettslige konsekvenser. De aller fleste barn som utsettes for overgrep sliter med dette alene i årevis, hvor de får sine liv ødelagt som følge av traumatiske overgrepssituasjoner i barndommen/ungdommen. Seksuelle overgrep er mye mye mer enn voldtekt, og konsekvensene blir like alvorlige uansett hvilken form for seksuelle overgrep barn/unge utsettes for. Barn generelt tror imidlertid at incest/seksuelle overgrep kun handler om vaginal eller anal voldtekt, noe som gjør det enda viktigere å nå ut til barn med informasjon om at all fysisk og psykisk innvadering som krenker deres tanker, følelser og kropper, er et straffbart og ulovlig overgrep - og at ingen får gjøre disse tingene mot dem, hverken foreldre, andre voksne eller andre barn eller ungdommer. De ulike formene for seksuelle overgrep blir nevnt i en tekstblokk helt i slutten av filmen ”Mitt elskede barn”. Signalene og konsekvensene av overgrep er synlige gjennom hele barndommen og ungdommen hos et barn som blir eller har blitt utsatt for overgrep, enten det er psykisk, fysisk eller seksuelt, men omgivelsene ser det ikke. Er det fordi omgivelsene ikke "bryr seg" eller "ikke tørr" å stille direkte spørsmål om hva som er årsaken til at et barn er trist eller sliter med å ta til seg kunskap? Hvor "synlige" disse overgrepene er, er desverre i stor grad avhengig av bl.a. hvilket hjem barnet/ungdommen kommer fra. Jo "finere" hjem og mer “velstående” foreldre, jo lettere er det for overgriper å "ture frem" som han/hun vil. Et "fint hjem" gjør det også "lettere" for barnet å skjule overgrepene, og dermed beskytte sin egen skam og skyldfølelse. Barn vet at overgriper er den som har skyld i overgrepene, og at overgriper er manipulerende, syk og/eller gal, men de er ekstremt lojale og er redd for å påføre familien skam - og barn er ekstremt redde for konsekvensene av å si fra - “verden utenfor hjemmet” er et hav av uvisshet for et barn. Overgripere bruker ofte å undertrykke barnet de missbruker eller misshandler, bl.a. ved å få omgivelsene til å tro at barnet ikke er til å stole på, at barnet er løgnaktig, at barnet alltid har skylden dersom noen har gjort noe galt osv osv. Overgriper får både barnet og andre til å tro at barnet er udugelig, vanskelig og lite smart. Å true barnet, enten ved å straffe barnet fysisk, true med å sende det bort på "galehus", eller true med å skade personer barnet er avhengig av, er også svært vanlig. Det er derfor et problem at samfunnet rundt definerer oppveksvilkår etter hvor perfekt fasaden barnet omgir seg med er. Og jo "flottere" fasade, jo større er også skammen barnet står i fare for å påføre seg selv og andre, ved å fortelle om overgrepene. Det er ikke få foreldre som har fortalt sine barn at de ikke må fortelle andre om hva som skjer hjemme. Og siden et overgreps-barn er vant til å ikke kunne stole på voksne – når de ikke engang kan stole på egne foreldre - er de derfor overbevist om at de selv ikke vil bli trodd, eller at de vil bli konfrontert med beskyldningene og bli ytterligere straffet dersom de sier i fra om vold, seksualisert vold og/eller psykisk terror. Jo eldre et barn er jo mer opprettholdes fasaden gjennom å spille en rolle, som gjerne går ut å å komme fra et perfekt hjem og selv være plettfri. Et slikt barn har imidlertid liten kontakt med seg selv og sine egne følelser, og er ofte svært vanskelig å komme inn på bak den gjerne ”over-sprudlende” eller ”avmålte” personligheten. Å beskytte overgriper er imidlertid tvetydig da et barn fullt ut er i stand til å hate og føle trang til hevn – ofte i form av å ønske livet av overgriper, noe som ofte går igjen i barns mareritt - hvor barnet sloss for livet mot overgriper, men at overgriper alltid vinner, ved å ta livet av barnet i stedet. Ofte har overgrepsbarn et familiært følelsesmessig komplekst forhold til overgriper, hvor barnet alltid er klar til å tilgi og alltid håper på forbedringer fra overgriper, men å få et unnskyld - og etterhvert bli behandlet med respekt og normal omsorg fra overgriper - skjer så og si aldri. For at en person som har vært utsatt for overgrep skal kunne komme seg videre i livet er det uhyre viktig at overgriper annerkjenner overgrepene og forstår de enorme smertene og skadene som er påført, og viser anger og tar på seg all skyld. Det er umulig å “tilgi” personer som ikke tar inn over seg det de har gjort, eller bryr seg om de skadene de har påført. Men i de fleste tilfellene kommer det desverre aldri noen utrykk for anger eller innrømmelse av skyld. I stedet tar mange overgripere - og de/den som lot være å hindre overgrepene - på seg offerrollen selv, for å skaffe seg sympati. Dermed fortsetter de å manipulere både sine omgivelser generelt, og de de har forgrepet seg på og sviktet. Alle barn som utsettes for overgrep viser dette ubevisst i kroppsspråket og blikket. Kroppsspråk som forteller at et barn prøver å beskytte seg selv fysisk, er urolig og nervøs i kroppen, med flytende og uklare blikk som helst ikke møter ditt, er unnvikende og redd, viser tydelige tegn på å bli utsatt for vold, hvor det i tillegg kan være psykisk og seksuelle overgrep knyttet til volden. Derfor vil den som SER barn ganske lett vite og forstå om et barn har det dårlig, eller om det sliter av en eller annen grunn. Likevel vil mange si at det er vanskelig å oppdage overgrep. Derfor er det avgjørende at barn selv blir lært opp til å vite hva som er rett og galt og at man alltid skal si ifra til skolen/rektor eller læreren sin, og at skolen/læreren er til å stole på og alltid vil lytte, ta problemene på alvor og hjelpe. Barn er alles ansvar, enten det er naboens barn eller en annen klasseforstanders barn. Om vi alle bryr oss om å SE barn og få formidlet disse tingene til barn, vil utsatte barn bli gitt en trygghet som ingen barn som utsettes for overgrep - spesielt i sitt eget hjem - har i dag. Overgrepsbarn - hvor overgrepene foregår innad i familien - er i realiteten overlatt til seg selv. De føler seg underkuet, redde og annerledes, og de føler seg distansert og utstøtt både i egen familie og fra samfunnet rundt som ikke ser deres smerter og behov for trygghet og omsorg. Barns følelser er sterke fordi barn er ekstremt sensitive. Derfor blir også konsekvensene av alle former for overgrep mot barn, ekstremt store. Men selv om overgrepsbarn føler seg sviktet og aleine, betyr ikke det at de klarer å sette ord på problemene/følelsene sine. Og dermed får de heller ikke stanset overgrepene, ved å si i fra til f.eks skolen. Å sette ord på vonde følelser er det aller aller aller vanskeligste for barn. Og det som er aller vanskeligst for dem er å se at konsekvensene av å si ifra kan bli gode, når de så langt i livet kun har lært at livet er vondt. Barn tenker lynkjapt, men de har likevel et helt annet tempo i seg enn voksne. Barn trenger tid når det gjelder å forstå ukjente ting som skjer med dem selv. Barn har også en annen måte å se og vurdere verden på enn voksne. Barn tar alt rundt seg med stort alvor. De tror at alle voksne, eller barn som er eldre enn dem selv, gjør ting riktig og vet hva som er best. Når de så erfarer at dette ikke stemmer, at de faktisk ikke kan stole på voksne og at voksne vil skade dem om de vil, blir det svært usikkert å forholde seg til alle voksne. På samme måten som at barn ikke har noen forståelse av hva voksen seksualitet er, har de heller ingen forståelse av hvordan voksne vil reagere dersom de forteller om andre voksnes handlinger. handlinger som de ikke forstår hvorfor har skjedd, men som de kun vet er vonde og vanskelige. Uten å forstå hva barnet har vært utsatt for er det vanskelig for barn å få gjort om egne følelser til ord. Man må derfor bruke mye mer tid og bruke et sakte tempo hvor barnet blir gitt tid til å tenke for at barn skal nå inn til egne problemer og klare å sette ord på hva som har skjedd med dem. Og dersom barnet ikke klarer å snakke, må man forsikre barnet om at man vil komme tilbake til barnet og snakke mer med barnet, igjen og igjen, for at barnet skal få tid på seg til å tenke og få tillit nok til å åpne seg. Man må også stille barnet svært direkte og konkrete spørsmål for å få konkrete svar. Barn svarer stort sett kun på det de blir spurt om. Blir de ikke spurt, tror ikke barnet at den voksne ikke kjenner til disse tingene, eller at den voksne ikke vil høre om disse tingene fordi det er ukjent for den voksne også, eller de tør ikke å fortelle fordi de er redd for å bli kjeftet på, de vil skåne den voksne, eller de tror den voksne vil lure dem eller synes det er for ekkelt å høre om. Barn er også svært lojale mot sine foreldre. Det er derfor viktig at man forsikrer barnet om at dersom foreldrene gjør noe vondt mot dem så skal både barnet og familien få hjelp, for foreldre har ikke lov til å skade sine barn. Ved paneldebatter hvor politiet har vært til stede, har politiet innrømmet at de har en lei tendens til å avbryte barn i det de er i ferd med å fortelle om overgrep, fordi politiet ubevisst ikke orker å høre om overgrepene. Dette er en viktig innrømmelse fordi det betyr at temaet i seg selv er for tabubelagt og for vanskelig å håndtere, også for fagpersoner som skulle ha kunnskap og trygghet nok i sitt arbeid til å gjøre en god jobb. Politiet innrømmet også at de ikke bare avbrøt når barn var i ferd med å ”tilstå” hva de var blitt utsatt for, men de hadde også en lei tendens til å avbryte forbryternes tilståelser. At samfunnets menneskelige ”trygghetsallarmer” ikke fungerer, er noe vi kan forstå fordi vi alle er produkter av tidens tabuer, men vi må aldri akseptere at overgrep mot barn blir ignorert. Derfor er det et stort skritt i riktig rettning at politiet nå har tatt fatt på å bli bedre i møtet med seksuelle overgrep mot barn og unge. Barn som har opplevd å bli innvadert blir lett stresset av sine omgivelser. De gråter lett og tåler mas, bråk og forventninger dårlig. Og jo eldre overgrepsbarn blir jo tøffere blir de i ansiktene sine utad, men jo svakere føler de seg innvendig. Overgrepsbarn/ungdommer gråter seg daglig i søvn, har gjentatte mareritt om overgrepene og overgriper, og blir bare mer og mer innestengt i sitt eget sinn. Å vokse opp i frykt betyr at de utvikler overlevelsesmekanismer i sitt eget sinn. De lager sitt eget lille fengsel hvor ingen kan komme inn, men hvor de heller ikke de selv kan komme ut. De lukker seg inn i paranoide redselsfulle tankemønstre, som blir til hindre når de senere skal fungere som et voksent selvstendig og fritt individ. Barn utsatt for omsorgssvikt begynner svært raskt å låse kroppen og tankene – rundt fluktmuligheter og farer - og eksisterer ofte kun inni sitt eget hode. Overgrepsbarn blir påført et kollosalt press gjennom daglig frykt og utrygghet. Dette stresset og kaoset hindrer barnets hjerne i å utvikle seg normalt. Mange som ser ut til å fungere “normalt” utvikler i realiteten ulike former for psykiske hjerneskader og sosiale avvik fordi de lever i hjem med grov omsorgssvikt. Alt barnet kan fokusere på er å prøve å finne trygghet - beskytte seg - samt prøve å rydde opp i overgreps hendelsene som har beleiret kroppen og hjernen. Men når et barn blir utsatt for traumatiske overgrep, igjen og igjen, uten noen å prate med, og gjerne må bo i samme hus som overgriper og dermed ikke har noen trygge steder å være, bryter barnets krefter og medfødte logikk sammen. Sjelen blir knust og hjernen kortslutter/får hang-ups. De kan begynnne å gråte, blir rabiate og sinte p.g.a. ”småting”, og har et ekstremt behov for å ha kontroll på hva som skjer rundt dem. Barnets følelser og reaksjoner kommer dermed ikke ut i form av ord men i form av sinne, gråt og fortvilelse. Hele barnets tilværelse er endevendt og ødelagt, hvor ingenting er logisk lenger. Kaoset i hjernen stopper enhver normal utvikling, og evnen til å lære, ta imot kunnskap, fokusere og konsentrere seg, går tapt. Barnet får heller ikke utviklet sin personlighet, sine evner og sine følelser innenfor normale rammer, med trygge, positive og intellektuelle stimuli. I stedet for å gå ut i livet med trygghet, selvtillit og selvstendighet, opplever det “voksne barnet” å måtte bygge opp sitt liv fra grunnen. De får et ufritt og tvangsbundet forhold til alt og alle. Og overgriper slipper de aldri unna, uansett hvor langt de flytter kroppen sin fysisk. Det oppstår i mange tilfeller et usynlig “maktforhold” til overgriper, hvor de også i voksen alder føler seg låst til overgriper og forpliktet til å innfri overgripers gamle kontrollerende regler, ord og handlinger. Overgripere får en ekstrem makt over barnet de forgriper seg på. Barn som utsettes for overgrep eller annen omsorgssvikt lærer ikke om kjærlighet, men om ondskap. Innvaderte barn blir ekstremt sårbare - hudløse - og redde for alt og alle. Barnets egne følelser og behov blir trampet på og utslettet som om ens egen kropp og egne følelser ikke har noen verdi. Alene å vokse opp i frykt gir hjerneskader og psykiske konsekvenser. Alt annet enn å beskytte og verne seg blir satt til side. Barn som utsettes for seksuelle overgrep har ulike reaksjonsmønstre, men ofte er de svært innadvente, triste og stille som småbarn og blir utagerende og svært sinte som ungdommer - et sinne og et kaos som vil pågå i mange mange år fremover dersom de ikke får hjelp. Barn som utsettes for overgrep i eget hjem har ofte liten selvtillit på skolen og sammen med andre sosialt, mens de hjemme i krigssonen er sinte og utagerende - hvor de ofte må sloss mentalt og fysisk for å klare seg. De opplever liten eller ingen støtte i familien og er ofte helt overlatt til seg selv der de blir utsatt for ukvemsord og personkarakteristikker som nedverdiger dem på det groveste og gjør at overgriper får stor mental makt og kontroll over barnet/ungdommen. I slike dysfunksjonelle familier får overgrepene de utsettes for ingen oppmerksomhet/ingen konsekvenser, hverken hos den som begår overgrepene eller av den forelderen som ikke er overgriper. Handlingene til overgriper blir ignorert eller undergravd som noe barnet må tåle - gjerne i form av taushet eller latter - hvor ingen av overgrepene blir tatt alvorlig, unnskyldt eller uttalt muntlig. Å snakke sammen med respekt og vennlighet skjer ikke i slike familier. Å holde ut og holde ut, uansett hva som skjer, er hva barnet lærer best. Mor/far snur ofte ryggen til overgrep der den andre forelderen er overgriper. Mor/far blir gjerne selv utsatt for overgrep av overgriperen, og ser ofte kun sin egen smerte, hvor den andre forelderen inbiller seg at de beskytter sine barn og tar den verste støyten selv. Det er dessverre mange livsløgner i dysfunksjonelle familier. Realiteten er at den undertrykte forelderen ofte synes mest synd på seg selv og gjerne har utviklet en like stor negativ holdning til “problembarnet” i familien som det overgriper har – en holdning som også kan overføres til søsken slik at overgriperne i familien kan utvikle seg til å bli flere enn én. Den forelderen som blir utsatt for overgrep, tror gjerne som barnet selv, at han/hun MÅ holde ut, og lever i stedet for de små dryppene av “godhet/oppmersomhet uten overgrep”, han/hun får. Mødre/fedre i overgrepshjem velger ofte å bli hos overgriper, selv etter at de helt konkret har sett eller blitt konfrontert med at barna deres utsettes for overgrep. I mange tilfeller nekter også den som ikke har utsatt barnet for direkte overgrep for at overgriperen har forgrepet seg, selv når de har vært til stede i samme rom som overgrepene skjedde. En jente forteller: ”Min mor så hva som var i ferd med å skje, men snudde seg raskt vekk. Hun holdt seg hardt fast med begge hendene i vasken på kjøkkenet, mens min far grep fatt i meg og presset meg opp mot kjøkkenveggen. Han presset tungen inn i munnen min og voldtok meg oralt mens han presset sitt stive underliv inn mot magen min. Han holdt på og holdt på og jeg kom meg ikke løs før han endelig slapp taket og jeg styrtet ut på badet og kastet opp. Dette skjedde igjen og igjen over lang tid. Han holdt på å le seg i hjel etter hver gang, og moren min ble sintere og sintere på meg. Jeg låste meg inne på rommet i mange år, men han brøt inn døren igjen og igjen. Begge ble rasende når jeg ikke kom for å spise med dem. Om jeg til slutt ble så redd at jeg gikk opp, gjorde han alt han kunne for å møte blikket mitt så han kunne øye flørte, mens han innimellom mobbet min mor for maten hun hadde laget til hun begynte å gråte”. Denne jenta ble utsatt for seksuelle, psykiske og fysiske overgrep fra hun var så liten hun kunne huske til hun var 22 år. Hun har aldri klart å ta imot kjærlighet eller bygge opp sitt eget liv. Hun sliter med angst og depresjoner, har selvmordstanker og dødslengt. Barn utsatt for overgrep og omsorgssvikt utvikler i tillegg ofte spiseforstyrrelser som igjen kan gi hjerneskader. Jo eldre overgrepsbarn blir jo mer apatiske og trette i hjernen og kroppen blir de, hvor de i en alder av 20 år er fullstendig "utbrendt" med et sinn og en kropp som mangler energi til å ta fatt på livet. Et voksent overgrepsbarn har beskrevet kroppens kraftløshet slik: ”Som å ha sjelettet sitt kuttet over for hver centimeter uten evne og kraft til å reise seg opp og leve. Den sjelelige indre smerten er så sterk at man skulle gjort hva som helst for å kunne forlate seg selv, men at man i stedet blir gal av aldri å komme unna seg selv og sine egne smerter og vonde minner. Jeg har forsøkt alt, men jeg er ødelagt og det er ingenting jeg kan gjør med det – alt er for sent”. Menneskets overlevelsesevne er imidlertid sterk, og viljen til å holde seg selv gående, ville ta utdanning, få seg en jobb og klare seg i livet, er en sterk drivkraft, ikke minst for å kunne bevise for overgriper og de som barnet/ungdommen føler seg sviktet av, at man er flink og har verdi. Overgrepsbarn opplever imidlertid som voksen at tilværelsen i økende grad blir som om de kaver i kvikksand. De aller fleste må lære seg å leve ved hjelp av egen jernvilje. De må være sterke psykisk for å leve med store traumer, men alle sliter de i det daglige, og mange gir til slutt opp. Noen tar sitt eget liv, andre blir arbeidsuføre, tyr til narkotika, alkohol, eller legger seg ned og vil dø. Å vandre rundt som en levende død med store indre smerter, depresjoner, angst og dårlig selvbilde, hvor man daglig sliter med traumene og minnene om overgrepene, kommer til slutt til overflaten om en er aldri så ”vellykket og sterk”. Mange bryter for alvor sammen etter fylte 30 år. Om de i tillegg går i terapi, kan terapien medvirke til at de blir verre før de blir bedre. I de aller fleste tilfeller er imidlertid terapi noe som vil hjelpe, og da er det kognitiv terapi som sies å ha best resultater. Men om man må betale behandlingen selv, og man sliter med psykiske traumer, er terapi ofte ikke det man kan ta seg råd til å prioritere. De som har en forståelsesfull partner og en egen familie, ser ut til å klare seg best i voksen alder. Men igjen, å vokse opp med foreldre som sliter psykisk, har aldri vært noen fordel. Derfor er det nesten uansvarlig å sette barn til verden om en har en dårlig barndom selv... For igjen er det gjerne slik at det man har lært, det viderefører man, med mindre man har tatt seg tid til å reflektere og forstå sin egen historie og gjort noe med problemene før man får egne barn. Men kun det å forstå hva man har vært utsatt for kan ta mange mange år. Å få vonde hendelser og følelser omgjort til ord, er vanskelig og kan ta hele voksenlivet for mange. Får overgrepsbarn selv barn tidlig i livet, kan dette være katastrofalt, både for dem selv og for barnet. Noen overgrepsbarn viderefører som voksne mangelen på grenser ved å gå over egne barns grenser – enten det er psykiske, fysisk eller seksuelt. Og det er disse mønstrene/dårlige holdningene myndighetene/skolene må prøve å ta tak i og bryte. For selv om man lærer om signaler og kjennetegn på overgrep, er og blir overgrep vanskelig å oppdage. Derfor må man informere barna om hva som er rett og galt og man må få barn og unge til å forstå at man MÅ si i fra dersom overgrep skjer. Altså forebygge forebygge forebygge, slik at dårlige handlingsmønstre kan bli stoppet og bli luket bort for fremtiden - når barna selv skal bli foreldre. Man trenger ingen tillatelse for å lage barn og det er få kurs om å være en god forelder og om hvordan man skal oppdra barn til å bli trygge, positive og glade. Det skjer alt for mange overgrep fra foreldre som selv er skadet og umodne. De klarer ikke å hanskes med egne depresjoner, eget sinne og egen frustrasjon. De mangler gjerne evnen til å kommunisere og evnen til empati og forståelse for andre. Ofte er disse foreldrene så kaotiske i sitt eget sinn at de ikke selv forstår konsekvensene av egne handlinger. Derfor må skolen og myndighetene sterkere inn med undervisning om disse viktige temaene. For i skolene finner vi fremtiden. Vi finner de som blir utsatt for overgrep, de som står i fare for å bli utsatt for overgrep, vi finner overgripere og vi finner de som står i fare for å bli overgripere. Men først og fremst møter vi alle de barna som selv skal bli foreldre, og da må de være gode rollemodeller for sine egne barn, i stedet for å vokse opp og gjenta andres feil, som i verste fall troen på at man eier eller kan bruke makt over egne eller andres barn og gjøre med dem som man vil. Det aller største sviket er å bli utsatt for overgrep av egne foreldre, eller en annen person barnet har tillit til, enten det er på skolen, i idrettssammenheng, i venneflokken eller andre steder barnet ferdes. Om far eller mor er overgriper utvikler de hat og sinne mot ham/henne, men når den andre forelderen snur ryggen til overgrepene – slik hun/han ofte gjør i overgrepshjem – er følelsen av svik ekstrem. At en mor/far ikke forsvarer sitt barn, at hun/han ikke vil se sitt eget barns lidelser, men i stedet blir værende hos overgriper, og ofte forsvarer overgriper, da er sviket totalt for et barn. Når Mor/far i tillegg gjerne blir sjalu på datteren/sønnen som får mer oppmerksomhet fra overgriperen enn det han/hun selv får, opplever barnet å befinne seg i et vakum av absurd galskap som det vil ta år, kanskje hele livet, å prøve å forstå. Sjalusi høres utrolig ut, men er ikke uvanlig i et overgrepshjem. Barn som utsettes for overgrep, blir i tenårene ofte utagerende. De utvikler en tro på at egen kropp tilhører andre og har liten eller ingen kontakt med sitt indre jeg og egne følelser. Har de blitt innvadert som barn, oppfører de seg gjerne seksuelt i tenårene uten at de forstår det selv, samtidig som de i realiteten ikke er i stand til å ha et intimt forhold til andre, hverken følelsesmessig eller fysisk. De opplever hormonelle oppsving og endringer i kroppen, men vet ikke hvordan de skal forholde seg hverken til seg selv eller andre på en naturlig måte. Har de i tilleggg blitt utsatt for seksualisert vold som barn/ungdom, har de blitt gitt formelen til å bli en fremtidig voldtektsforbryter - spesielt om de er en voldsutsatt gutt, fordi de da har fysisk styrke nok til lettere å forbryte seg seksuelt, dersom de kommer i situasjoner hvor lystene melder seg og de ikke vet hvordan de skal tilnærme seg på en naturlig måte. De har lært at den eneste formen for fysisk kontakt er gjennom vold. En jente fortalte at hun først som 33 åring hørte og oppfattet ordet ”omsorg”. Hun var høyt utdannet, men hadde hele livet så vidt klart å holde seg flytende. Omsorg hadde hun aldri opplevd, og det var først da hun fikk en sjef som en dag brukte dette ordet, at hun hørte det og forsto at det var en verden der ute som eksponerte dette ordet i praksis. For en utsatt jente kan det å sende ut motstridende signaler lett misforstås og utnyttes av andre. Utsatte jenter og gutter er så hudløse at de ikke selv klarer å hindre eller forstå hva slags hemmeligheter de sender ut som blir oppfattet som seksuelle signaler. Utsatte ungdommer lever i et kaos hvor de strever med å være "naturlige" og som "alle andre" - men altså på helt feil og svært sårbar måte i forhold til "normalen". Utsatte ungdommer finner ikke balanse inni seg i forhold til hvordan de føler det og hvordan samfunnet rundt dem fungerer. Utsatte har et stort behov for å bli beskyttet og tatt vare på - på en armlengdes avstand – mens de på den annen side er så hudløse at de signaliserer sex når de kommer i kjønsmoden alder. Dermed blir de i stedet ofte utsatt for ytterligere sexuelle overgrep, eller de ender opp med å forgripe seg på andre fordi de har et forvrengt syn på hva nærhet er. Vi blir alle født med kjønn, men dette er kun barnets egne private områder. Også barn har rett på et privatliv, og barn skal lære å respektere egne og andres private områder. Ingen - hverken voksne eller andre barn - skal invadere et barns/ungdoms kropp, psyke eller integritet. At små barn i førskole-alder kler seg nakne og leker har ingen ting med voksen seksualitet å gjøre, og må ikke defineres inn i voksnes seksuelle begreper. Om en voksen stiller seg opp og glor på et nakent barn, merker barnet straks at det blir ubehagelig, og det skal barn beskyttes mot. Teenåringer/ungdommer er også barn mye lenger enn deres ytre ofte uttrykker. Alle skal vite at ingen er klar for noe de selv ikke forstår eller ønsker. Et barn/ungdom skal være så trygt at det kan utvikle seg i sitt eget tempo i sitt egen private JEG. Bare en så enkel handling som å banke på døren til et barnerom i stedet for å buse rett inn, er med på å bygge opp et barns integritet og selvrespekt – barnets JEG. Og et barn som opplever å bli respektert vil selv vise respekt for andre. Barn blir født ekstremt lærenemme med en sterk rettferdighetsfølelse, derfor vet de instinktivt om noe som blir gjort mot dem er galt. Men problemet er at barn også blir lært opp til å måtte stole på voksne og eldre barn, derfor tvinges de til å la egne behov og ønsker komme sist. Barn har et brennende behov for å bli tatt på alvor, bli behandlet skikkelig og bli snakket til med respekt. Det er så mye barn lurer på, vanskelige situasjoner de opplever, ting de utsettes for og bekymrer seg for, som de gjerne skulle snakket om på en klok og naturlig måte - viktige temaer som absolutt ingen veileder dem i eller tar opp med dem. Barn sulter etter å bli sett og hørt og ikke minst de sulter etter råd og kunnskap om livet. Barn ønsker å forstå, både seg selv og andre mennesker – for barn skal ikke bare vokse fysisk, de skal først og fremst vokse psykisk. Å se ett barn inn i øynene med vennlighet og respekt - SE det for den fantastiske personen de hver enkelt er, og snakke til dette barnet slik en selv ønsker å bli snakket til - ikke ovenfra og ned, men likeverdig - som en snakker til enhver person en har den dypeste respekt og interesse for - da vil man oppleve store samtaler med personer som vokser. Sjelen vår skal vi ha fra vi blir født til vi dør. Å gi dette barnet noe positivt å bygge veien videre med, ved å se evner og behov dette barnet har, da gir man den aller største gaven en kan gi et barn. Barn er så takknemlige for oppmerksomhet så det er lett å bygge opp et barns tro på seg selv, gjennom å gi trygghet, støtte, ansvar, tillit og ros, men desverre er det like lett å rive et barn ned uten disse gode og trygge rammene. For å få bukt med det siste må vi begynne med det første. |